Datoen er 25/12-04 og jeg får telefon av Kai (bror) og Janne (svigerinne) som er på Phi Phi Island og feirer 50års dagen til Jannes pappa.
De har vært å sett på flamme show og stemningen høres ut til å være kjempe bra, ungdommer som koser seg i ferie paradiset.
Jeg kryper til køys og er så glad for at de har det så bra der nede.
Så våkner jeg til at jeg får meldign på mobilen, "den kan vente en halv time" tenker jeg.
Så ringer hjemme telefonen, det er mamma og det neste hun sier til meg får hjertet mitt til å slå kollebøtter, blodet blir iskaldt.
Jeg hiver røret på telefonen og høyler alt jeg har, det kan ikke være sant!!!!
Det har slått inn en kjempe bølge over Phi Phi Island og Pukhet, og det meste er ødelagt på Phi Phi.
Jeg ser for meg Kai og Janne...selv om jeg akkurat da ikke viste omfanget av hvor kraftig bølgen hadde vært.
Jeg ble hentet av stefaren min, og brakt hjem til han, mamma og mormor.
Vi får ikke tak i verken Kai, Janne eller noen av de andre som de reiste samen med (9 andre).
Jeg har aldri hatt det så forferdelig som disse timene hvor vi ikke viste noen ting om de levde, var døde eller hardt skadede.
De smertene jeg hadde inni meg holdt på å rive meg i fillebiter.
Etterhver fikk vi kontakt med stemoren til Janne og da fikk vi vite at Kai og Janne var på sykehuset og fikk stellt skader, som hovedsaklig var dype kutt.

Kai og Janne kom hjem den 30 desember, og jeg har aldri vært så lykkelig i hele mitt liv som da jeg så dem.
Selv om de hadde store sår, så var de trygt hjemme og vi slapp og være redde for at en ny bølge skulle komme osv.

Dette er den verste opplevelsen jeg noen gang har hatt og de dagene som gikk imellom katastrofen skjedde og til de kom hjem, oppfatter jeg bare som en "dis".
Det var akkurat som om jeg gikk i en bomullverden, full av smerter.

Utrolig glad i dere Kai og Janne!!!